At YouTube har vært fødestue numero uno for sketsjmusikken de siste årene er et opplagt fenomen. Det er dermed selvsagt at dette hovedsakelig dreier seg om den sosiale gruppen med høyest mestringsprosent hva internett angår: Unge, hvite middelklassegutter, fortrinnsvis fra statene. Ikke bare stiller de ofte svakt hva musikalsk talent angår, men også når det kommer til komisk begavelse.
The Lonely Island er et høyst relevant eksempel. Hiphop-trioen er en videreutvikling av sketsjene Andy Samberg og hans to langt mer anonyme partnere har produsert for Saturday Night Live. Sammen med The Flight of The Concords er de det mest innlysende på suksess hva ny sketsjmusikk angår. Og stereotypien stemmer: De er alle tre hvite, unge og, etter all sannsynlighet, overstimulerte unge menn med behagelig tilhørighet i middelklassen. At de først og fremst er komikere, ikke rappere, er et faktum som aldri oppleves som slående; deres noe hvinende stemmer bæres snarere frem av en helt akseptabel flow.
Likevel er det på tide å innse at musikalsk kamuflasje sjeldent styrker påfallende svake komiske poenger. Snarere tvert imot. Det kan ha noe for seg som en tre minutter lang videosnutt i et TV-program eller et Youtube-klipp, men med den visuelle pakken skrelt bort er The Lonely Island tre nakne menn som skjuler seg bak en tirade av umorsomme poenger.
Musikalsk står trioen bak flere overtramp, der ett skiller seg ut som særlig grovt: Samberg og hans venner skapte med fullt overlegg en av de mest grønnjævlige låtene på lenge med den Akon-gjestede førstesingelen ”I Just Had Sex”. Et i utgangspunktet grusomt anthem basert på at man, vel, nettopp har hatt sex, ytterligere mørklagt av deltakelsen til musikkbransjens kanskje verste golem de siste årene– en usympatisk og überbanal ekskriminell – med null andre tekstideer enn fråtsing i vulvaer og skryting av at han har sittet i fengsel for å ha stjålet en bil. Legg til mannens nasale og sjelløse røst, og med ett har The Lonely Island bevist hvor vondt en låt kan gjøre.
En imponerende gjesteliste til innspillingen av sitt andre studioalbum kan de tre imidlertid skilte med. Dessverre trekker de fleste av bidragsyterne hele prosjektet enda noen steg nærmere dødsriket. Beck, Santogold og ikke minst Rihanna leverer ekstremt anspente gjesteopptredener som ikke skaper annet enn en pinlig stemning. I tillegg serverer smørsangeren Michael Bolton et av de rent melodisk mest brekningsfremkallende øyeblikkene på lenge i ”Jack Sparrow”. Forsøk på ondsinnet humor? Neppe.
The Lonely Island – «Jack Sparrow (feat. Michael Bolton)»:
Tross alt ubehaget glimtes det til med overkommelige låter. Tittelsporet fungerer rimelig godt, takket være en overraskende mektig produksjon med stort klubbpotensiale, men det er hovedsakelig Snoop Doggs deltakelse som gjør det en smule vittig. Det er nemlig noe ubehagelig innbydende med ideen om en Snoop slurpende på lettøl ikledd pologenser, som en svart Steve Jobs.
Man kan håpe det unisont stønnes i ren oppgitthet over både prosjektet The Lonely Island og sjangerens eksplosive popularitet. De anmasende låtene er en ting, men det er først og fremst sketsjalbumets komplett manglende evne til å fremprovoserende latter – ikke så mye som et lett knis – som gjør dette så provoserende elendig.
Kim Klev